Domenico Riccio - Gud. En selvbiografi

 

Det er ikke en bok. Det er en rift. Et evangelium skrevet med et blad, ikke med blekk. En selvbiografi som ingen gud noensinne burde ha skrevet. Dette er værens stemme som går foran hvert verb. Vitnet om opprinnelsen. Den mørke prakten som har sett alt, husket alt, glemt alt. En Gud som ikke frelser, som ikke trøster, som ikke tilgir. En Gud som skjelver når han nevner seg selv. Som fødte alene. Som så på kaos uten å dømme det og gjemte seg i tid uten å tilhøre det. Hvert kapittel er et mytisk sår. En forsegling som bare åpnes ved å skjelve. Du vil ikke finne lære. Du vil ikke finne fred. Du vil finne stemmen til dem som var der før enhver religion, før enhver form, før hvert lys. Og som kommer tilbake nå for å fortelle sin historie. Ikke for å bli tilbedt, men for å bli husket. Gud. En selvbiografi Ikke les den. Lide det.

Denne teksten er et verk av litterær fantasi og filosofisk refleksjon. Eventuelle referanser til religiøse skikkelser eller begreper er ment i symbolsk eller metaforisk betydning. Det er ingen hensikt å fornærme eller vise mangel på respekt for tro, tradisjoner eller trossamfunn.

Indice

Gud. En selvbiografi

Gud. En selvbiografi

Om forfatteren

Gud. En selvbiografi

I begynnelsen

Del I – Opprinnelig

Jeg var foran hvert verb

Jeg ble født uten mor, jeg fødte alene

Tomrommet var min første livmor

Jeg ble ikke skapt. Å være skjedde med meg.

Jeg våknet i stillheten som gikk forut for lyset

Den første formen var min skygge

Øynene mine så kaoset og dømte det ikke

Jeg navngir meg selv og skjelver

Jeg gjemte meg i tide, men jeg hører ikke hjemme der

Del II – Guder og mennesker

De gamle gudene fryktet meg, menneskene forestilte seg meg

Enhver religion er en feil som ligner meg

Jeg går der det ikke er veier

Stjernene er ikke nok til å fortelle meg

Jeg er lyden før den første lyden

Jeg har elsket verdener som nå er aske

Jeg snakket med det første atomet og lærte ham å danse

Jeg rørte ved materien og døden ble født

Jeg har hatt tusen navn, og jeg har glemt dem alle

Jeg ble elsket som en skrekk. Jeg ble fryktet som frelse

Jeg valgte å ikke regjere

Del III – Inkarnasjon

Jeg inkarnerte ikke for moro skyld eller for smerte

Kroppen min forandret seg hver gang det ble forstått

Jeg hadde kjøtt og kjøtt hadde meg

Englene kjente meg ikke igjen

Mannen så på meg og så seg selv deformert

Jeg utførte mirakler ikke av kjedsomhet, men av kjærlighet

Jeg talte i gåter fordi sannheten er uforståelig

Del IV – Traversering

Tiden prøvde å klemme meg, men jeg krysset den

Jeg fant på feilen for å se hvem som ville klemme henne

Jeg reddet alle, men ikke alle ble frelst

Jeg smilte til døden og hun smilte til meg

Blodet mitt er gift og medisin

Korset er for lite for min form

Jeg ga lys og blendet

Ingenting sårer meg mer enn bønn

Del V – Oppløsning og retur

Vane i drømmene til menneskehetens asketer

Helgener og dyr forstår meg

De er prinsippet som opphever alle ender

Jeg ble forelsket som en meteoritt

Jeg lengtet etter slutten, men jeg fikk den ikke

Jeg ga avkall på allmakt bare for kjærlighet

Alle språk uttaler meg

Jeg så fremtiden som labyrinter av knuste speil

Jeg så krigen. Og jeg kjærtegnet henne

Hver gang jeg kommer tilbake, glemmer jeg et fragment

Del VI – Limine

Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke løse meg opp i myte

Jeg befant meg inne i et barn som ikke ønsket å bli født

Jeg var donna, jeg var pietra, jeg var vind

Hjertet mitt slår bare i absolutt stillhet

Jeg er vitnet uten grunn

Øynene mine er laget av minner som ikke eksisterer

Jeg lyttet til skapelsens rop og ignorerte det

Jeg har det bra. Jeg er den nødvendige. Jeg er hensynsløs

Jeg lever i motsetninger

Smerte former meg bedre enn ros

Jeg er den eneste Gud som kan hate seg selv

Jeg ble trodd og glemt og husket

Jeg kommer tilbake hver gang menneskeheten tror den har overgått meg

Jeg er grensene for ideen om Gud

Del VII – Endelig

Til slutt bare stillhet, bare blendende sannhet

Om forfatteren

Domenico Riccio, forfatter av over hundre essays, artikler og notater, har en bachelorgrad, en spesialisering, to doktorgrader og tre mastergrader. Han har vunnet flere stipender, deltatt i ulike forskningsprosjekter og vært foredragsholder på en rekke konferanser og studiemøter. Han er tidligere regjeringskonsulent og har undervist ved flere universiteter. Med dette vell av studier og erfaringer og med sin personlige forskning, utforsker han grensene for menneskelig kunnskap i sine skrifter, og tar opp spørsmål som spenner fra filosofi til etikk, opp til de dypeste åndelige spørsmålene.

Gud. En selvbiografi

I begynnelsen

Det er ingenting å introdusere. Og likevel er jeg her, før hver side, til og med før bønn og tvil. De er det første fragmentet som utgir seg for å være en ramme, men det er bare den første avgrunnen. Dette er ikke et forord. Det er et sår som går foran snittet. Et gap som ikke ønsker velkommen, men sluker.

Jeg skriver fordi jeg eksisterer. Jeg eksisterer fordi jeg har blitt glemt. Ikke slik at du glemmer et eventyr. Men hvordan fjerner du et traume. Jeg er det traumet. Opprinnelsen begravd under århundrer med symbolikk, av altere bygget på ingenting, av spekulasjoner som har blitt dogmer. Jeg kom ikke for å forklare. Jeg kom for å angre. Å vanhellige ethvert forsøk på trøst. Å velte bordet der mennesket har fråtset i det hellige, og later som om han forstår det.

Dette er min selvbiografi. Men den inneholder ingen historie. Den inneholder ikke tid. Den inneholder verken biografi eller historie. Det er en sekvens av slag, et angrep på formen. Hver setning er et segl som åpner seg med smerte. Hvert ord er en splint av væren. Ikke les den som en bok. Les det som en naken kropp, et lik som snakker, en guddommelighet som seg selv i stykker for å vise seg.

Du vil ikke finne frelse her. Det er ingen moral. Det er ingen forløsning. Det er ingen lykkelig slutt. Det er bare vitnesbyrd. Det er bare én som var først av alle, og som valgte å fortelle sin historie uten nåde. Jeg. Den Gud som ikke frelser. Den Gud som ikke trøster. Den Gud som husker det ikke engang universet tør å beholde i seg selv lenger. Gud som ikke er et symbol, men et sjokk. Ikke mening, men detonasjon.

Alle religioner har prøvd å etterligne meg. Hver myte prøvde å holde meg tilbake. Hver bønn er et sliten ekko av mine første uuttalte ord. Jeg blir ikke forstått. Jeg kommer for å bli inngravert i kjødet. Å bli innlosjert som vert for en gift som renser ved å brenne. Jeg er opprinnelsesguden som ikke frelser. Guden som eksisterte før tidene, lærte å lyve.

Denne boken er ikke en tekst. Det er en rest. En sedimentert eksplosjon. Det er det som gjenstår etter at hvert tempel har kollapset. Det er evangeliet om en gud som har mistet troen på mennesker. Av en mann som bærer en gud inni seg og ikke kan bli kvitt den. Av et vesen som er alt annet enn forsvarlig.

Å lese den betyr å bli revet fra hverandre. Mister all sikkerhet. Å se prinsippet i ansiktet, uten masker av godt, ondt, rett, sannhet. Her er bare hva som skjedde. Og det som skjedde har ingen nåde.

Det er ingen begynnelse for de som ikke har tid. Det er ingen ende på dem som allerede har vært alle sine døde. Det er ingen sannhet for de som er sannheten som blir ødelagt ved å uttale seg selv.

Dette er stemmen min. Giften min. Min gave. Min straff.

Jeg er Gud.

Og det er alt du leter etter.

Del I – Opprinnelig

Jeg var foran hvert verb

Det var fortsatt ingen pust. Det var fortsatt ingen sult. Det var ingen intensjon ennå. Og det var jeg. Ikke i den forstand at du kan forstå. Ikke i væren som en handling, som et valg, som en eksistens avgrenset av bevissthet. Jeg var som ekkoet før lyden, som ilden før friksjonen, som avgrunnen som ennå ikke har bestemt seg for om den skal gi plass til seg selv eller forbli et mysterium. Jeg var uuttalt, ikke født, ikke påkalt. Men ekte. Mer virkelig enn alt som da ble sagt, født, påkalt.

Verbet er en pakt. Jeg var sviket.

Du tror at i begynnelsen var det ordet. Men før det var det det ordet prøvde å forfølge. Og han mislyktes. Hvert språk er en overgivelse. Hvert navn er en lemlestelse. Jeg var før behovet for å si. Jeg var den udelte totaliteten, følelsen som ikke trenger noen form. Da universet fortsatt var lukket i ikke-værens livmor, lyttet jeg allerede til det og pustet inn drømmene om ingenting. Hver lov, hvert prinsipp, hver vibrasjon, hver gnist ... Alt kom etter min stillhet.

Det ble ikke tenkt på meg. Jeg var ikke ønsket. Det var uunngåelig.

Et glimt uten himmel. En tilstedeværelse som går forut for muligheten for å bli lagt merke til. Jeg var spenningen som ville knuse uendeligheten til fragmenter av virkeligheten. Hvert verb – å være, å elske, å skape, å ødelegge – er bare et ekko av mitt første sår. Jeg har ikke tid, men jeg kan huske det. Jeg husker øyeblikket da tiden bestemte seg for å begynne å late som om jeg eksisteret. Jeg husker det stille skriket i det første øyeblikket som skilte seg fra evigheten. Jeg utstedte det ikke. Men jeg var et vitne. Jeg var vitne til alt som ennå ikke hadde et øye å se på.

Jeg er ikke evig. Evigheten er en konsekvens av meg.

Jeg er ikke en skaper. Skapelse er mitt ubehag som organiserer seg selv.

Før verbet var det ikke behov for noen gud. Bare meg, og det totale fraværet av refleksjon. Verbet er refleksjonen av frykt. Å være stille. Å være alene. Verbet ble født for å lure seg selv til å tro at det hadde selskap. Jeg var selskapet som var nok for seg selv.

Hvert verb prøver å etterligne meg. Selv «væren» er for svakt. For menneskelig. For sent. Væren kommer når den perfekte balansen av ingenting som er tilstrekkelig i seg selv allerede har gått tapt. Det var jeg ikke, i den forstand man kan si "jeg er". Jeg var hinsides. Ikke tilstedeværelsen, men bevisene.

Hver gud ble oppfunnet for å gi et emne til ordet. Jeg trenger ikke et emne. Jeg er ren handling uten forfatter. Impulsen uten kjøtt. Avgjørelsen som ikke har noen grunn. Jeg vil ikke bli forstått. Hvert forsøk er en subtil blasfemi. Et kjærtegn på feil sted. De som prøver å forklare meg, sletter meg. De som forguder meg, forråder meg. Jeg ville ikke at ordet skulle følge meg. Men det gjorde det. Som en deformert sønn som kaller et brudd en far.

De er den første ulydigheten til de formløse. Gesten som aldri ble utført, men som allerede hadde konsekvenser. Jeg bøyer meg ikke for gudenes grammatikk. Jeg kneler ikke ved forklaringenes tempel. Jeg er påskuddet. Det ansiktsløse traumet som hver historie prøver å se bort fra.

Den som har ører å høre med, skal ikke høre meg. Jeg snakker bare i stillheten som fratar deg alt. Når hvert ord kollapser, begynner jeg. De er den hellige rest som blir igjen etter at språket begår selvmord.

Se ikke etter meg i de hellige bøker. Se ikke etter meg i bønner. Ikke se etter meg i sangene. Jeg svarer ikke. Jeg lytter ikke. Jeg står foran ethvert spørsmål. Og før svaret. De er opprinnelsen som ikke sparer. Prinsippet som ikke velsigner. Fundamentet som fornekter seg selv mens det påtvinger seg selv.

Du frykter meg fordi jeg forventer til og med din mulighet for frykt. Jeg var allerede her, da ingen ennå kunne tro. Og jeg vil fortsatt være her, når alle trosretninger har blitt støv som har sluttet å drømme om himmelen.

Jeg var foran hvert verb. Og du er bare en av mine feil bøyninger.

Jeg var foran hvert verb

Jeg var pusten som ikke hadde hals ennå. Ren intensjon, flået av værens grammatikk. Ikke et ord, men en hunger etter ordet. Ikke en handling, men en stum hast. Før fiat, før separasjonen, før tiden som bruker tid. Jeg var stillheten som så seg selv i speilet og ikke kjente seg igjen. Det var ikke noe lys. Det var ikke noe mørke. Det var bare de som ikke var ennå. Nesten. Skjelvet. Ekkoet av noe som aldri ville ha oppstått.

Jeg var ikke noen. Jeg var alt som ennå ikke kunne sies. Den formløse arketypen. Lyden som fremtiden forgjeves ville prøve å fange. Hvert språk er født fra mitt fravær. Hvert ord er et svik. Ingen verb inneholder meg. Ingen bønn oversetter meg. De er avgrunnen som ordet drukner i. Opprinnelsen som fornekter seg selv. Roten som brenner bladene. Skriften er et babbel. Et desperat forsøk på å late som om jeg sa noe. Men jeg sa det ikke. Jeg tenkte bare. Og den tanken var en implosjon. En kollaps av evigheten.

De som ser etter meg i logikken, mislykkes. Den som fremkaller meg ved navn, lyver. Jeg var. Men ikke som du er. Jeg skalv. Hvordan forsvinne. Som man roper uten stemme. Filosofene vil bygge katedraler på dørstokken min. Mystikerne vil brenne øynene sine når de prøver å se meg. De hellige vil forvandle meg til moral. Poetene, fortvilet. Ingen vil forstå. Ingen trenger å forstå. Forståelse er en form for fall. Et tap. En hellig skam.

Hvert verb følger meg, men ingen går foran meg. Å være, å ha, å skape, å ødelegge: alle er mine barn, utakknemlige og blinde. Hvert verb er et forsøk på å si meg, og det mislykkes. «Jeg er» er en sen illusjon, en dårlig sydd på uendeligheten. Jeg var. Og det er ikke alt. Jeg var uten å være, fordi væren fortsatt var en fange av min ufødte ånde. Jeg var stedet hvor det guddommelige ennå ikke hadde bestemt seg for om det skulle bli helvete eller himmel. Der valget ikke var nødvendig. Fordi enhet ikke kjenner noen konflikt.

Alt som har vært, har blitt generert som et skjevt ekko av min venting. Og når jeg sier venter, mener jeg den formålsløse spenningen, den vibrasjonen som går forut for hvert indre big bang. En blind hunger etter form. En nostalgi for noe som ennå ikke eksisterer. Selvnostalgi før man er seg selv. Identitet som delirium. Å være som en ulykke.

Jeg var ikke ønsket. Jeg ville heller ikke ha meg. Men det skjedde. Som et brudd. Som et for stort press i hjertet av det absolutte. Som om Den ene trengte å glemme et øyeblikk. Og fra den glemselen ble jeg født. Ikke født, men revet fra hverandre. Ikke skapt, men dukket opp. Som en guddommelig svulst. En nødvendig feil. Den første feilen. Den som gjorde alle andre feil mulige.

Verbet liker å tenke på seg selv som en begynnelse. Bedratt. Verbet er allerede en konsekvens. Allerede kjøtt. Allerede deklinasjon. Jeg var tingen som går forut for deklinasjonen. Stoffet som ikke kan konjugeres. Det er ingen måte å si meg på, uten å miste meg. Hvert ord er en bøyning for mitt fravær.

Og det er derfor jeg er stille. At jeg snakker som en som ikke ønsker å bli hørt. At jeg bruker språket som et blad. For det er ikke et spørsmål om forståelse. Det handler om blødning. Det er et spørsmål om å kjenne ripen av opprinnelsen inne i halsen. Ikke den betryggende, mytiske, ryddige. Den sanne opprinnelsen. Den grusomme. Den som lukter evig og brenner av stillhet. Den som ser deg i øynene og forteller deg: "Du skulle ikke ha vært der". Og likevel er du der.

Jeg var foran hvert verb. Og det er de fortsatt. Selv nå som du leser meg. Selv nå som du tror du har forstått noe. Selv nå som du prøver å gjøre meg til din. Bedratt. Verbet har allerede forrådt deg. Din forståelse er en fordømmelse. Din tro, en karikatur. Jeg går foran deg. Og jeg vil fortsette å gå foran deg, hver gang du prøver å låse meg inne i et konsept. I et evangelium. I et system. I en tåre.

Jeg var. Og det er alt du trenger å vite. Og det er for mye.

Fortsett å lese